Gunnar Kollstad

Kommer her tilbake på minneord.Vil si takk for alt.

Det er mange år siden vi traff hverandre nå, men jeg har tenkt mye på deg i alle disse årene. Takk, Gunnar, for den du var. For alle gode samtaler, noen turer, for den tilliten du viste meg. For tekster du diskuterte, turneer du planla, for store tanker (noen ganger var de for store), men mest for alle de kloke tankene du hadde. Jeg er glad for at jeg fikk bli kjent med deg.

Mye er annerledes nå. Det er ingen som vil komme innom meg for å trene på å synge høye og lave skalaer mens jeg spiller. Eller snakke om bakgrunnen for de mange språklige krumspringene i skillingsvisene sine. Eller bare spille og synge litt, snakke om gitarer, mimre om musikk og snakke veldig pent om den snille og hjelpsomme søstera si. Og uendelig mye mer. De første ordene på kleshengeren over kjøkkendøra di er Takk for besøket. Takk for besøket, Gunnar, tusen takk.

Vi møttes på Lillehammer gymnas i 1976-77, og av litt uforklarlige grunner holdt vi kontakten som gode venner i alle år, sjøl om våre liv ble svært ulike. I 1988 ga du ut en singel på Oppviglerkompaniet, B-sida var "Kom i min begravelse". Din tekst har dessverre aldri vært mer aktuell, og gjengis her: Kom i min begravelse, ta med deg ditt beste humør for du skal være med å feire den dagen da jeg dør. Ta på deg dine steppsko se til at dansen går. Og får du ikke trinnene til, forsøk å ta deg en tår. Organisten, han skal spille jazz,- presten skal synge Blues. Alle skal heve glassene; her serveres ikke juice! Kvinnene som elsket meg skal kle seg sexy og søtt... Og mennene som hatet meg - kan glemme at jeg ble født. Når alle er slitne og mette, og historien begynner å gå, så husk de bruduljer jeg skapte var slettes ikke få. Femten år er gått siden presten velsignet min død. Graven den ble åpnet, min nese var fortsatt rød... Takk Gunnar, du var en trofast venn.

Husker deg fra ca.1980.Hvor du var både sprudlende og vakker.Lyst hår og høyreist.Med fin holdning.

Hvil i fred fine du!

Jeg traff deg en rekke ganger, men de siste gangene var når du oppsøkte meg, om enn litt tilfeldig, for å få et glass vann, og samtalen og temaene var både vide og brede. Du oversatte Elvis til norsk og sang strofer fra flere av sangene, mens du innimellom tro frem noen politiske betraktninger om verdensbildet. Den siste gangen du kom sto jeg høyt i en strømtom lift, og var glad for å se deg, men det tok en halv time å få opp stigen for du hadde mer enn nok med å fortelle meg om hvordan jeg hadde stilt meg, mellom latterkulene. En latter så rullende og god at jeg tross alt ser på det som et godt møte. Jeg tenker at vi nå har mistet en hverdagsfilosof som uttrykte seg skriftlig i flere medier, med sine vinklinger og jeg tenker med glede tilbake på flere avisinnlegg som førte til både diskusjon og latter. Håper du nå er på et fint sted Gunnar og at du synger Elvis på norsk i den røde dressen din.

Det ringer på døra. På trammen står Gunnar: "Har du et glass vann til en sliten vandrer" Når tørsten er slukket, får jeg ta del i en opplysende samtale om norsk og internasjonal politikk og om livet i det store og hele, før Gunnar går videre, til neste gang. Nå blir det dessverre ikke noen neste gang. Den slitne vandrer har gått til hvile. Hvil i fred!

Trist å høre! Jeg husker Gunnar best fra Nullpunktet i Stilla i 1979 og 1980, som en engasjert og morsom ung mann. Fint minne.

Din siste sang er sunget for meg. Du kom innom på jobb og sang en historie og en klem :-) Det kunne være i gata og :-) Du vil alltid bli husket, med ett smil om munnen fra meg. En siste klem fra meg :-)